«Med Stig Jakobsen som forhandlingsleder ville det fort blitt brudd i forhandlingene og muligens væpnet oppstand i østfylket»

Bulldoser: Spaltist Ketil Steigen (innfelt) mener Tromsø bør være et vennlig lokomotiv, ikke en bulldoser. Illustrasjonen tilhørte iTromsø-redaktør Stig Jakobsens kommentar om at Vadsø var et dumt forslag som hovedstad i det nye fylket.

Publisert i iTromsø den 22.september, 2017

Det er rart med det, når man leser en kommentar fra folk man liker, som man er rivende uenig i, går man igjennom tre faser.

Først lurer man på om man har misforstått. Så blir man irritert. Etter hvert blir man overbærende. Når det gjelder Stig Jakobsen er jeg midt imellom fase to og tre. Så da passer det sikkert bra å skrive noe nå.

Det er jo ikke spesielt gøy at stedet jeg bor på blir omtalt som en blindtarm av avisen jeg er gjestekommentator i, men som en mann som ikke akkurat legger fingrene imellom selv, lar jeg det fare.

En blindtarm er en del av kroppen som man enten ikke merker noe til eller skjærer bort om den blir plagsom. Dersom man mener at Vadsø bare et fjordhåll i Øst-Finnmark for spesielt interesserte, befolket av mediokre byråkrater som ikke fikk jobb i selveste Ishavsbyen, er vel beskrivelsen treffende. Men sånn er det jo ikke.

Jeg tror at vi alle skal være glade, uansett om befinner oss her eller der, for at Stig Jakobsens rolle er redaktør og ikke forhandlingspart. Da ville det fort blitt brudd i forhandlingene og muligens væpnet oppstand i østfylket.

Det påstås at det ikke har rot i virkeligheten at Vadsø kan lykkes som fylkeshovedstad. Årsaken synes å være kjøttvekt. I Tromsø bor det like mye folk som i hele Finnmark. Omtrent. Jo da. Det er korrekt. Da bør vel de også få ha de styrende organer der? Det sier vel seg selv.

Nei. Det er det motsatte som er tilfellet. Tankegangen iTromsø-redaktøren fremviser er nøyaktig den samme som distriktene opp gjennom hele historien har måttet slite med fra Oslo. Ikke minst Tromsø. Byen har slåss mot denne tankegangen i alle år og kjempet seg opp til å bli et utdanningssentrum og en by med både ekstremt spennende forskningsmiljø og næringsliv. Tromsø behøver ikke å bli fylkeshovedstad.

Finnmark, derimot, behøver dette. Det bør Tromsø tenke over. Dette er nemlig også i Tromsøs interesse. Tromsø må vokte seg vel for å bli et mini-Oslo som suger til seg alt. Tromsø bør åpne opp, være en inkluderende storebror.

Er Finnmark et stykke jord Tromsø fylkeskommune har fått utdelt fra Oslo eller skal det utvikles og løftes slik at vi sammen kan bli en kraft å regne med? Ingen liker å bli dradd etter ørene. Heller ikke Finnmarkinger. Husk at etter sammenslåingen vil vi fremdeles på papiret være den regionen med færrest folk. Dere trenger også Finnmarkingene når Oslomakten skal temmes.

Det er synd å si det, Jakobsen. Men når hovedargumentet for å legge «hovedstaden» til Tromsø er antall hoder blir det smått og gammeldags. For ærlig talt: Er det noen som tror at Tromsø vil lide under at Vadsø blir regionhovedstad? Selvsagt ikke.

Tromsøs posisjon er urokkelig. En magnet for aktivitet. Fylkeshovedstad eller ikke.

Jakobsen uttrykker stor bekymring over hva som vil skje når Vadsø som regionhovedstad møter giganter som Trondheim, Stavanger og Bodø. Til det er det bare å si at Vadsø-beboere til stadighet møter folk fra byene. Det går greit. Vi er allerede fylkeshovedstad for Finnmark og det er ikke slik at vi møter opp med luen i hånden når vi møter «byfolk». Vi er altså i 2017. Ikke 1817.

Hva angår kompetansenivået i Vadsø, som også er en kilde til bekymring for redaktøren, kan jeg si følgende: Det finnes intelligent liv i fylkesadministrasjonen i Vadsø også. Det er nok å nevne at selveste meg jobber der. Dermed burde det ankepunktet være ryddet av veien.

Jakobsen har merkelige nok ikke har fått med seg at man i dag har hjelpemidler som telefon, e-post, lyd/bilde-kommunikasjon i HD-kvalitet, og fly som kan frakte en dit man skal på kort tid. De få gangene man absolutt må møtes ansikt til ansikt kan man f.eks. dra Tromsø-Vadsø om morgenen og være hjemme til middag. Det er ikke slik at man må sende beskjeder via kurer på hesteryggen, eventuelt reinryggen.

At Vadsø er Finnmark sin fylkeshovedstad i dag betyr ikke at Vest-Finnmark ikke blir hørt. Politikerne har makten. De setter rammene. De bestemmer. Og politikerne kommer fra hele fylket. Ikke minst de store byene som Hammerfest og Alta.

Slik vil det selvsagt bli i den nye regionen også. Storbyene trenger ikke bekymre seg. At Tromsø vil bli styrt av en gjeng byråkrater fra Vadsø om fylkeshovedstaden legges dit er rent oppspinn. Rett og slett bare tull.

Når det gjelder nærheten til Russland er visst det også et meningsløst argument fordi det etter redaktørens mening handles lite med Russland og fylkeshovedstaden risikerer å bli erobret i forbindelse med en russisk invasjon. Til det er det vel å si at vi håper kraften og de gode ideene fra Troms skal bidra til å styrke samarbeidet som vi tydeligvis er så dårlige på her oppe. Sammenslåingen skal vel gjøre oss alle bedre?

Og skulle det komme en russisk invasjon som Jakobsen åpenbart er bekymret for, har vi antakelig en verdenskrig å håndtere. Om fylkeshovedstaden er plassert her eller der vil da være et relativt uinteressant tema.

Skal man oppnå balanse må man forrykke den. Husk at sammenslåingen skjer med tvang. Finnmark ønsker ikke dette. Skal man i tillegg flytte all makt til Tromsø er dette prosjektet dødt før det begynner og Kystopprøret man har sett til nå vil bli for en flau bris å regne.

Tromsø har alt å vinne på å innta en forsonende holdning i forhandlingene, slik at vi kommer oss igjennom dette på en ordentlig måte. Hvis man opptrer som Columbus med glassperler og speil, og samtidig ribber Finnmark, vil man fort oppdage at dette var en veldig, veldig dårlig idé.

Nå skal det forhandles med Finnmark. Et Finnmark som er tvunget inn i forhandlingene. Her bør Tromsø være det vennlige lokomotivet, Ikke ødelegg alt ved å være en bulldoser.

Advertisements

Gutten de glemte

Publisert i Feedback, 9.juni 2017

 

Etter hvert kom jeg over en lengre dokumentar som jeg faktisk ikke hadde sett før. Jeg er på ingen måte ekspert innen musikkhistorie. Jeg anser meg selv som muligens litt mer opptatt av musikk enn gjennomsnittet, men ikke noe mer. Kunnskapen er relativt sjangersnever. Så at jeg fant en dokumentar om Woodstock jeg ikke hadde sett før er ingen bombe.

Uansett. Jeg ble liggende å se på den en stund. Like før fingeren min møtte skjermen for å «reise videre», kom lyden av et helikopter på filmen og en ung, hvit fyr med verdens største afro sto i forgrunnen. I neste scene dukket den samme mannen opp på scenen.

Sammen med et par musikere sitter han på scenen med kassegitaren på fanget og begynner å spille. Og jeg vet ikke om det er morgenstemningen på søndag, eller hva det er, men to tanker slår meg umiddelbart. Det ene er at dette var en fantastisk låt, og det andre er hvorfor i all verden har jeg ikke hørt denne før? En tredje tanke, som følger like etterpå er: Hvem faen er dette?

Bert Sommer. Navnet står på skjermen, men jeg kan ikke huske å ha sett det før. Bert Sommer.

Jeg hører låten et par ganger til. Den heter Jennifer og er en folkaktig kjærlighetsballade. Ikke vanligvis min kopp te, men jeg hører jo at dette er forferdelig bra. Og tanken slår meg. Med alt det rælet som får kjempesuksess, hvorfor er ikke dette en all-time hit? Hvorfor er det ikke gjort hundrevis av coverversjoner?

Jeg finner snart en annen låt på YouTube. Det er Bert Sommer som gjør sin versjon av Paul Simon sin udødelige klassiker «America». Det viser seg at denne også sto på spillelisten hans på Woodstock Og jeg stusser enda mer. Versjonen er, med hånden på hjertet, den klart beste jeg har hørt. I tillegg har han rett og slett kuttet ut mellompartiet som jeg aldri har likt.

«Laughing on the bus, playing games with the faces…» osv. Uten det fremstår låten mye sterkere og mørkere. Med Trump i Det hvite hus passer det perfekt også i 2017. Genialt trekk.

Hva har egentlig skjedd, eller kanskje mer riktig; hva har ikke skjedd her? Dette må jeg finne ut av. Jeg går løs på Google. Jeg finner etter hvert en noe uklar og broket historie om Bert Sommer. Gutten de glemte.

Det er ikke lett å finne historien om Bert Sommer. Riktignok har han en Wikipedia-side. Men den er sterkt begrenset. Det finnes også en tribute-side der det står mye, men denne siden er en ren hyllest til livet hans, med fokus på talentet. Ellers finnes det noen artikler som stiller litt de samme spørsmålene som jeg, uten å besvare dem så veldig godt.

Det som følger nedenfor er et forsøk på å sy sammen det jeg har funnet. Nerdene der ute vil sikkert finne mange uklarheter og kanskje også feil, men det får stå sin prøve. Dette er ikke en leksikonartikkel, men et forsøk for å fortelle noe om denne musikeren som jeg aldri hadde hørt om. Selv om han var på Woodstock.

Bert Sommer ble født 7. Februar 1949 i Albany, New York. Han oppholdt seg rundt omkring i musikkmiljøet der og ble etter hvert kjent med Artie Kornfeld, en av skaperne av Woodstock. Sommer må åpenbart ha gjort inntrykk på folk. På denne tiden spilte han i det nyskrevne, senere legendariske stykket «Hair» i New York.

Hans gigantiske afro ble brukt som bilde på plakaten. I denne utgaven av «Hair» spilte også den langt mer kjente Jennifer Warnes. Etter sigende skrev Sommer låten «Jennifer» til henne. Etter relativt kort tid – litt over en sesong – hoppet han av, eller ble tatt av. Det er uklart.

 Uansett. Som en av få ukjente artister ordnet Artie Kornfeld, som nå jobbet med Sommer, han en spillejobb. På Woodstock. Den ukjente Sommer ble flydd inn med helikopter. Woodstock var kaos. Arrangørene hadde ikke kontroll på særlig mye. Heller ikke hvem som skulle åpne festivalen. Faktisk fikk Sommer tilbudet. Men 20 åringen var så nervøs at han avslo å gå først på scenen.

Det burde han sikkert ikke gjort, men foran scenen sto 300 000 mennesker og dette var Sommer sin debut med egne låter foran publikum. I stedet gikk Ritchie Havens på og gjorde seg udødelig gjennom låten «Freedom». En låt han improviserte der og da, basert på negro-spiritualen «Motherless child».

Så var det Sommer sin tur. Sammen med noen innleide musikere gikk han inn på scenen, satte seg ned med beina i kors og begynte sitt sett. Dessverre finnes det begrenset med film fra konserten hans. Bortsett fra den helt fantastiske «Jennifer», som gjorde at jeg fattet interesse for denne fyren, ligger det et dårlig lydopptak av konserten på YouTube, men du må lete litt før du finner det.

Ifølge vitner leverte Sommer en fantastisk konsert. Etter sigende fikk han Woodstocks eneste «standig ovation» etter fremføringen av «America», ja, klassikeren skrevet av Paul Simon. På det svært dårlige lydopptaket kan man registrere ordene «that was the rather magnificent Mr. Bert Sommer», etter han har gjort ferdig settet sitt og går av scenen.

At Sommer leverte et dritfett sett på selveste Woodstock synes alle å være enige om. Paul Simon selv skal ha uttalt at Sommer sin versjon av «America» er den eneste han har hørt som er bedre enn originalen. Litt av en scene å debutere på. Alt burde ligge til rette for braksuksess.

Men, dessverre. Mennene i dress og slips hadde allerede da makten i musikkindustrien. Sommer var signert av tidligere nevnte Kornfeld, som jobbet i Capitol. Men hvem var det som fikk kjøpe rettighetene til live-opptakene? Jo, det var Warner. Dermed ble Bert Sommer, signert på et konkurrerende selskap, utelatt fra både plate og film. Det må ha vært knusende for ham å se artister før og etter ham på scenen på Woodstock bli stjerner.

Sommer var ikke alene om å bli utelatt fra filmen. Det var det flere som ble. Noen også etter eget ønske. Men for Sommer var dette helt ufrivillig.

Til tross for dette tilbakeslaget virker det utrolig at Sommer forsvant ut i glemsomheten. Talentet var jo der. Men etter hvert, når man setter sammen bildet, kommer det et, om enn utydelig, bilde av en person som ikke hadde det så greit. Det virker tydelig at rusen tok mye ut av ham. Ser man på utviklingen i låtkvaliteten, virker det åpenbart at han ikke var blant dem som skrev bedre etter inntak av rusmidler.

 

I et intervju han gjorde, på en lokal-tv-kanal fra slutten av 80-tallet, forteller Sommer om livet sitt. Intervjuet er gjort i et sparsommelig studio der han selv og intervjueren sitter i hver sin plaststol. Sommer drikker øl og virker en smule bedugget. Intervjueren røyker sigg og har en lett hånende, men likevel vennskapelig tone.

Når man ser dette intervjuet, blir alt litt klarere. Sommer var åpenbart blakk etter Woodstock. Det ble gitt ut noen album uten at det solgte noe særlig. Han fikk heller ingen drahjelp fra Woodstock, siden ingen visste at han hadde spilt der. Husk! Dette var før internetts tid. Var du ikke med på platen eller filmen om Woodstock, var det som om du ikke hadde vært der.

Sommer hadde imidlertid en liten hit. Singelen «We’re all playing in the same band» solgte 420 000 kopier og snek seg inn på Billboard-listen (48. plass). Senere fikk han jobb i et show på amerikansk barne-TV. Ikke drømmejobben, men på det tidspunkt hadde han, ifølge seg selv, 2 dollar i lomma. Barne-TV-jobben ga ham muligheten til å tjene 20 000 dollar. Men også her ble han bare med én sesong.

Etter det ble det mørkere for Sommer. I dette eneste intervjuet jeg har funnet av ham snakker han om at «Hollywood was killing me. It was morderous», og at han surret rundt fra 70-74 og på nytt 79-83. At det blant annet er stoff, muligens psykisk sykdom, kanskje begge deler, det dreier seg om, kommer relativt klart frem.

Bert Sommer ga til sammen ut fire album. Etter Woodstock skjedde det mye rart på den kunstneriske fronten. Albumene står ikke i stil med det han leverte på Woodstock. Stadige stilskifter. Fra en røff kassegitarbasert folksinger til en grell Barry Manilov-kopi på sitt siste album. Diamantene er der, men de er få og antallet er synkende utover 70-tallet.

Med noen unntak er den unge mannen fra Woodstock vanskelig, ofte umulig, å finne igjen på platene. Etter å ha hørt igjennom mye av materialet hans er det ikke lenger så vanskelig å forstå at det ikke ble noe særlig av karrieren. Det er mye svakt, mye av det høres, selv med tanke på tiden det er spilt inn i, litt umoderne.

Folk-sjangeren ble mindre populær utover 70-tallet. Det er muligens derfor Sommer prøvde seg på mer svulstig Barry Manilow-aktig musikk. Det gikk ikke. Og han sier selv i intervjuet at den siste platen floppet helt. Om det var ham selv eller dårlige rådgivere som famlet slik er vanskelig å si.

Hva som ville skjedd med Sommer dersom han hadde fått sin velfortjente plass på Woodstock-skivene, eller i den berømte dokumentaren, kan man bare lure på. Men når man ser på hva mange andre av Woodstocks-artistene fikk til etterpå, er det lett å tro at ting kunne sett annerledes ut for unge Sommer.

Det må ha vært blytungt å se alt glippe. Han er ikke alene om denne skjebnen. Men like fullt er det trist.

Så hvor ender historien om Bert Sommer?

23. juni 1990 dør Bert Sommer, bare 41 år gammel. Ifølge den korte Wikipedia-siden hans er dødsårsaken en lang kamp mot «resipatory illness». Et annet sted, på nettstedet IMDB.com er «liver decease» oppnevnt som årsak. Andre steder på nettet spekuleres det i at det egentlig handlet om AIDS. Men det er høyst spekulativt.

Bert etterlater seg blant annet et lite knippe godlåter fra starten av sin karriere, en større mengde forglemmelige mediokre låter, samt en autogenerert FB-side med 1483 likes og en kort Wikipedia-side.

Og som om det ikke kunne blitt mer trist. To anekdoter til slutt: Når Woodstock-monumentet ble laget, og plassert ved stedet der festivalen fant sted, var det ett navn som ingen tenkte på å hugge inn: Bert Sommer. Og når et magasin mange år etter trykker et foto med Sommer, og musikerne Bert hadde leid inn som backingmusikere på Woodstock, er det ingen som skjønner hvem Bert er. De klipper ham bort fra fotografiet før bladet går i trykken.

Men her er hva Artie Kornfeld skrev om Bert Sommer i boken «The pied piper of Woodstock»: Berts opptreden passet perfekt inn i linjen mellom Ritchie Havens «Freedom» og John Sebastians låt «Younger Generation». Og selvsagt Country Joe MacDonalds protest mot krigen. Bert Sommer skulle blitt anerkjent på samme som enhver av de andre superstjernene som spilte på Woodstock.

Galgenhumor er en god medisin mot selv de største nederlag. Sommer skal ha sagt dette i et intervju om Woodstock: Ja, jeg var med på de to virkelig store kulturbegivenhetene i 60-åra. Woodstock og Hair. Det og en billett vil gi deg adgang til undergrunnen i New York!

La oss håpe hans gode venn Victor Kahn, som senere lagde den nevnte tribute–nettsiden til Sommer, har rett når han sier: Bert var uheldig. Han visste selv at han var dyktig, men han var sikker på at han var utsatt for en forbannelse. Han var en følsom type. Jeg tror det plaget ham voldsomt, men han snakket aldri om hvordan han ble utnyttet og han hadde et godt liv.

Jo eldre jeg blir, jo mer har jeg blitt overbevist om at tilfeldigheter ofte styrer livet mer enn ferdigheter. Bert Sommer er et eksempel i den tragiske enden av skalaen. Men den 15. august 1969 leverte han et fantastisk sett på en gård ved småbyen Bethel, New York. På Woodstock-festivalen. Det kan ingen ta fra ham.

Bert Sommer 2.png

Når vi forenes med tvang»

Publisert i iTromsø, 07 juni 2017
Vi skal forenes med tvang. Om få dager vedtas det i Stortinget. Med mindre et mirakel skjer. Det gjør det sjelden.
 

Jeg har bodd i Tromsø i syv år. Jeg elsker byen. Selv om jeg flyttet fra byen i 2002 er jeg der fremdeles et titalls ganger i året. Enten på grunn av jobb eller fordi jeg har masse venner og familie som bor i byen. Tromsø er stedet der jeg traff min kone og mor til mine tre barn. Så la det være klinkende klart. Jeg er oppriktig glad i byen.

I dag bor jeg i Vadsø. Regionhovedstad i Finnmark. Og bare så det er ryddet av veien med en gang. Ja. Jeg jobber i fylkeskommunen. Jeg ber imidlertid om å bli trodd på at det ikke er redsel for arbeidsplassen min som styrer fingrene mine på tastaturet.

Det har gått noen uker og det har sunket inn. Vi skal forenes med tvang. Det vil si, med tvang for Finnmark, og med tilsynelatende entusiasme for Troms. Om få dager vedtas tvangen i Stortinget. Med mindre et mirakel skjer. Det gjør det sjelden.

Kun timer etter offentliggjøringen var den selverklærte regionavisen Nordlys klare med en kommentar så hyllende, så fri for motforestillinger, at det ville være en overraskelse om kommentatoren maktet å beholde buksene på mens han hamret den inn. Punktvis ble det listet opp hvilke enorme fordeler den nye regionen ville gi. I gledesrusen var rausheten så stor at regionnavnet ble utropt til Finnmark. Det er bare Finnmark som vokser! Strålende!

Men et navn gir ingen arbeidsplasser. Et navn sikrer ingen bosetting. At man tror navnet betyr noe for finnmarkingene tyder mest på nedlatenhet, ikke raushet. Finnmarkingen er opptatt av fremtiden for seg og sin familie. At fisken skal kunne fiskes og bringes i land, at lånet skal kunne betales og at telefonen fra banken om at huset ikke lenger duger som pant aldri kommer.

Dersom man snur Nordlys kan man se lovordene: STÅSTED I TROMSØ MED HJERTE FOR NORD-NORGE prangende øverst på baksiden. Det burde stått «store deler av Nord-Norge». For ser man på værkartet like under denne vakre overskriften, slutter Finnmark ved Alta. Øst-Finnmark er ikke funnet verdig å ta med. Men hvem bryr seg om været i Øst-Finnmark? Ganske mange, egentlig. Men ikke «regionavisen».

Man må bare riste på hodet over hvordan prosessen har vært. Det eneste sikre er at fylkene slås sammen. Mot den ene partens vilje. Intet er klart om fordeling, intet er klart om arbeidsplasser. Fra sentralt hold legger man opp til en dragkamp som kun kan ende med mer uvennskap, mindre fellesskap og mer konflikt. Men kanskje er det strategien? Splitt- og hersk-metoden er gammel og velbrukt. Og den fungerer. Å tegne kartet før man har definert innhold er oppskriften til konflikt. De vet de. Også sørpå.

Vil dette være til glede for Finnmark? Vil Troms vise noe av den rausheten som muligens manglet i forrige runde nå når de i tillegg har staten i ryggen?

Jada! Når Finnmark slår seg sammen med Troms, vil vi nok sammen få mye mer innflytelse. Da blir vi nemlig, (trommevirvel) fremdeles minst! Tenk alle synergiene dette vil skape!

Nest minst blir for øvrig Nordland. Så her er det virkelig duket for en maktforskyvning nordover.

Personlig er jeg ikke avvisende til en sammenslåing med Troms. Slett ikke. Men da må det gjøres skikkelig. Med fokus på enighet og garantier. Gi og ta. Dette fikk man åpenbart ikke til i samtalene mellom de to fylkene. Kun den ene part ble fornøyd. Alle som har forhandlet om noe vet at det er definisjonen på mislykkede forhandlinger.

Troms ser ut til å være tilfreds med at metoden fra sør er utdeling av et stykke land med folk på. Hilsen Oslo. Troms sin likegyldighet er en svært dårlig start på forbrødringen. Dessverre synes det å være få politikere i Tromsø med format nok til å stå opp for sin nye bror. Hadde de gjort det, kunne det vært starten på nye, friske samtaler, i en ny og positiv ånd.

Det er urovekkende at Troms tilsynelatende ikke ser at bekymringen i nord er den samme de selv har næret i en årrekke for sør. Nå står Tromsø klar for å ta på seg den rollen som Oslo har hatt ovenfor dem. Ser de ikke at forholdet blir det samme mellom giganten Tromsø og Båtsfjord og Vardø? Fremdeles mange mil til makten. Jeg ser forsvinnende lite forståelse for denne problemstillingen. Angst for hva makten sørpå kan finne på burde Tromsø være godt kjent med. Selvinnsikt kalles det. Slå det opp.

Skal man få en balansert utvikling, må man forrykke balansen. For eksempel ved at regionhovedstaden legges til Øst-Finnmark og ikke Tromsø (ja, jeg vet det høres helt utrolig ut). Tromsø er en magnet på aktivitet. Dersom Tromsø i tillegg er regionhovedstad kan vi fort snakke rått parti. Hvor blir da Øst-Finnmark sin stemme av?

Det er nå en gang slik at når pressemeldingene er sendt og lovordene sagt, så stenges dørene og forhandlinger foretas. Da er det ofte andre toner. Da er man seg selv nærmest, og skal levere til sine egne. Øst-Finnmark mangler folk og vil etter alle solemerker også ha minst kjøttvekt i organene som skal ta avgjørelsene fremover.

Nok en gang ignoreres folket lengst mot nord av dem som sitter og bestemmer lengst i sør. Totalt uakseptabelt. Plutselig kunne ikke stortingsvalget komme fort nok.

Alle som digger skihopp er fra og med nå nazister.

Publisert i iTromsø 1.mars 2017.

Er den nasjonale hopphelten Bjørn Einar Romøren den nye Joseph Goebbels? Nei, mener vår faste spaltist Ketil Steigen.

Skiforbundet har som kjent sponsorer. En av disse heter Nammo og produserer blant annet ammunisjon og rakettsystemer for militæret.

Som jeger har jeg et ganske naturlig forhold til ammunisjon og assosierer ikke patroner med slagmark og menneskeslakt, men trivelige og krevende jaktturer i vakker natur. Det er det tydeligvis ikke alle som gjør.

I VG 24 februar publiserte Nammo en reklameplakat der de naturligvis vil trekke veksler på at de sponser hopplandslaget. Ikke overraskende, og jeg regner med de har betalt masse penger for denne muligheten.

Det falt ikke i god jord. Tvert imot. Hysteriske reaksjoner florerte. Mange har i utgangspunktet vært kritisk til at et konsern, som blant annet driver innen forsvarsindustri, skulle sponse hopplandslaget. Nå ble flagg involvert. Det ble så altfor meget.

«NS-propaganda»
«Lefling med nazismen»
«Som å se en propagandaplakat fra 30-tallets Tyskland»
«Heil og sæl»

Dette var noen av reaksjonene som ble servert. Spesielt i sosiale medier. Og som vanlig hev folk seg på. Kommentarfelt og Twitter ble fylt av rystede sjeler som både så Quisling, NS, Hitler og ikke minst Goebbels i plakaten.

Selv så jeg mange av disse beskrivelsene av plakaten før jeg tok mot til meg og klikket meg inn på selve plakaten. Jeg forventet meg noe bortimot solkors og swastika. Kanskje en utstrakt høyrearm i været? Men hva skuet så mine øyne?

Et stort norsk flagg i bakgrunnen, vårt hopplandslag foran og i front en hoppbakke. Guttene og jentene har faste blikk skuende oppover.

Kan dette se ut som en naziplakat fra 30-tallet? Tja muligens, dersom man løsriver det fra all mulig kontekst og nærer en enorm trang til å la seg krenke. Og det er det jo mange som gjør. Dessverre.

Jeg har ofte hevdet at denne iveren etter å la seg krenke i stor grad har vært forbeholdt høyresiden, især «innvandringskritikere» som blir svært såret når noen påpeker at de muligens er litt vel langt ute i kokoland.

Etter dette må jeg nok justere meg. Denne gangen var det i stor grad folk til venstre for sentrum som lot seg såre/skremme/provosere (stryk det som ikke passer).

Men konteksten er følgende: Det er ski-VM. Norge sender sitt landslag som i fredelig kappestrid med andre nasjoner skal forsøke å bringe heder og ære hjem til nasjonen.

Vinner de, får de lov å stå på seierspallen, felle en tåre, mens de skuer mot fedrelandets øverste symbol: Flagget.

Nasjonalsangen avsynges og alle er fornøyd. Ja, noen til og med stolt. I min naive verden ga disse faste blikkene, skuende oppover, assosiasjoner til medaljeutdeling og stolte øyeblikk.

Jeg burde jo selvsagt skjønt at det er selveste Vidkun Quisling som er målet for blikkene. Det ser jo alle! Alle som digger skihopp er fra og med nå nazister! Og nazisme er skikkelig dumt!

Presset ble såpass massivt at Nammo og reklamebyrået så seg nødt til å beklage hele plakaten. Altså en plakat med flagg, faste blikk og en hoppbakke, i et ski-VM.

Komedien er komplett. Markedssjefen for hopp, den tidligere hopphelten Bjørn Einar Romøren, uttalte slukøret: Annonsen er ment for å vise de flotte idrettsutøverne vi har, og det er veldig synd at det blir oppfattet slik.

Fra nasjonal hopphelt og til plutselig å være den nye propagandaminister Joseph Goebbels på rekordtid. Stakkars mann.

Det hele har selvsagt komikkens skjær over seg, men det er også et annet aspekt her. Har vi, som ikke tilhører segmentet «redde, hvite gubber av begge kjønn med angst for brune folk» utviklet en angst for nasjonale symboler?

Har disse på ytterste høyre ø klart å besudle flagget og nasjonal stolthet i en sånn grad at et flagg og faste blikk er nok til å utløse svært uønskede spastiske rykninger i høyrearmen?

Det nekter jeg å akseptere. For meg handler flagget om gjestfrihet og demokrati. Flagget skal representere et ideal om et Norge som tar vare på sine egne, gir dekning til de som flykter og deler av sin overflod med dem som har minst.

At så mange på venstresiden så til de grader ser ut til å ha gitt opp kampen om flagget er trist. Og det gjør kampen mot nasjonalisme og nazisme langt vanskeligere.

Flagget som nasjonalt symbol er viktig og bør hegnes om av alle som føler tilhørighet til Norge.

Vi har alle en viktig kamp foran oss. Nynazister marsjerer igjen i gatene i Sverige. La oss ta den kampen i stedet for å blamere oss selv med se Quisling på høylys dag eventuelt på en plakat for hopplandslaget. Han er død. Skutt for landssvik. Og han tok ikke flagget med seg i graven. Ei heller faste blikk. Med mindre vi lot ham gjøre det.

Jeg skal ikke underslå at det er mulig å assosiere plakaten med propagandaplakater fra mellomkrigstiden. Men da bør man gå i seg selv i stedet for å buse ut med vrøvl som at dette minner om NS-propaganda. Det er en plakat med hopplandslaget på.

De representerer landet – et flagg.

De har faste blikk – seiersvilje

Det er en hoppbakke i forgrunnen – forklaring unødvendig.

Får du rykninger i høyrearmen og hører «heil og sæl» når du ser dette, er det din assosiasjon som er problemet. Ikke plakaten.

Ærlig talt: Det må være mulig, over 75 år etter krigens slutt, og rett og slett bruke hodet. Det er flagg, folk og skibakke. Ikke solkors, stålhjelm og tanksparade.

Jeg synes vi alle skal anstrenge oss for å ta flagget tilbake der det hører hjemme. Blant oss. Nye og gamle landsmenn. Ikke assosier dette med en ideologi fra idéhistoriens absolutte bunnslam.

Det har ikke de som kjempet for et fritt fedreland fortjent.

Er man ikke dum, kan man alltids gjøre seg dum.

Publisert i iTromsø, 23 november 2016.

Fra sidelinja

 I skrivende stund har skuespilleren Kristoffer Joner gjennom sin Facebook-oppdatering bidratt til å samle inn over 3 millioner kroner til Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

Tirsdag morgen sprekker den store skandalen. Det viser seg altså at, hold dere fast, Joner har ikke gjort dette helt alene! Nei, han har fått hjelp. Ikke bare viser det seg at NOAS har vært med på det hele, men et PR- byrå ved navn Anorakk har også bidratt. De har vært så kjipe at de har bidratt uten å ta betalt for det. Riktignok er teksten i sin helhet skrevet av Joner, ingen påstår annet, men dette sentrale poenget blir raskt overdøvet.

Glemt er også at Joner selv skrev følgende i teksten sin:

Og her kommer det beste. Jeg har vært i dialog med NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere, og oppfordrer alle til å gi et bidrag på 100 kroner til deres arbeid – i Sylvi Listhaugs navn. For hver eneste donasjon som kommer inn, vil Sylvi Listhaug motta et personlig takkekort fra NOAS.

Hvordan kan det ha seg at noen følte seg lurt når det kom fram at NOAS var involvert på forhånd? Det er tydeligvis en skandale av episke proporsjoner som utligner det som Joner og NOAS forsøkte her, nemlig å få i gang en Facebook-aksjon for å samle inn penger til juridisk bistand for asylsøkere.

Det er jo ingen overraskelse at Listhaug og regjeringen omfavner disse store nyhetene, og føler veldig sterkt på at folk nå må føle seg lurt. Det er forventet. Det nedslående er at dette narrativet kjøpes uten spørsmål fra sentrale aktører i pressen. Forsøket på å få debatten til å spore av lykkes, med stor hjelp av deler av media.

Hans Petter Sjøli, kommentator i VG, skriver en faktafri kommentar under overskriften «En skjult kampanje». Her tar han virkelig for seg, og kaller Joners tekst sleip og direkte ufin. I Nordlys skriver politisk redaktør Skjalg Fjellheim, at Joner, som er arbeiderpartipolitiker, er for åpne grenser, at hans innlegg er «uventet drahjelp for Listhaug og co», og at dette er en ren gave til Frps strateger. Jada. Det er nok best å holde kjeft.

Flere toneangivende kommentatorer svelger hele den «nye fortellingen»: Plutselig er saken at folk er blitt lurt. Ut kommer harmdirrende kommentarer, både i VG og Bergens Tidende om hvordan dette er lureri. Men det var det ikke.

Det står klart i teksten Joner la ut at NOAS var involvert på forhånd. At et PR-byrå er involvert i en kampanje for en veldedig organisasjon er jo slett ikke uvanlig. Dessverre, kan man gjerne si, men verden er nå en gang sånn at også veldedige organisasjoner benytter PR-byråer. Det er helt verdiløst nyhetsmessig å lage en sak av det. Det som imidlertid kunne vært en sak er jo at denne gangen stilte byrået opp gratis. Men det ville jo i så fall vært en gladsak, og det var ikke interessant denne gangen heller.

Saken er at kaskader med beskyldninger om at media er venstrevridd smått om senn har gitt resultater. Vi så det i USA, senest i valgkampen, der store deler av media ikke gjorde særlig forsøk på kritisk journalistikk ovenfor Donald Trump før det var for sent. Media er skremt til å finne en falsk balanse der man uansett hvor idiotisk det er må dekke begge sider likt. Det er mulig vi ser tilløp til det her også. Angsten for å bli fremstilt som venstrevridd eller ubalansert blir viktigere enn å rapportere det som er viktig.

Det var nesten som om man kan lese lettelsen mellom linjene når artiklene med påfølgende kommentarene kom i rekordfart og endelig kunne vise litt «balanse» og sette Kristoffer Joner på plass. Velvillig har de slukt både søkke og snøre – Puh! Det var godt! Nå kan de i hvert fall ikke ta oss på det!

NRK hadde dette som toppsak i Dagsrevyen. Ikke at NOAS hadde fått inn over 3 millioner kroner fra engasjerte givere, men at hele 23 av 30 000 givere hadde krevd pengene tilbake. «Folk føler seg lurt», kunne Dagsrevyen fortelle. 23 av 30 000, altså. Og NRK hadde hatt hele dagen på å tenke seg om. Dette er ikke journalistikk. Dette er bare pinlig. Under én promille er ikke «folk».

At det er så lett å vri medienes fokus forteller mye om hva som er galt med media. Det er journalistikk på bunnivå. I denne saken strøk store deler av pressen. Og det er trist. De aktuelle kommentatorer bør ta seg sammen neste gang, og ikke gjøre seg selv til løpegutter og løpejenter for integreringsministeren. Terningkast én og en imaginær ørefik til de involverte.

Så kan det jo, som en kuriositet, nevnes at Sylvi Listhaugs Facebook-oppdateringer skrives av en mann ved navn Espen Teigen. Han er PR-rådgiver. Og visste du at VG og Nordlys selv er klaget inn til PFU for dårlig merking av sitt annonseinnhold? Altså det samme de nå anklager Joner for.

«Nå er jeg lei av grisepratet»

Publisert i iTromsø, 16 oktober 2016

Fra sidelinja

«Som forventet skapte den elleve år gamle tapen av stemmen til Donald Trump furore i USA. Det Trump i realiteten gjorde var å innrømme overgrep».

Han sa blant annet at han pleide å bare begynne å kysse dem, altså kvinner, og at han bare tok dem på fitta. Jepp, fitta. Ikke «i skrittet», som «pussy» feilaktig ble oversatt til i de fleste norske medier. I skrivende stund raser han på de amerikanske målingene, men sånt kan jo snu fort.

Det som fanget min oppmerksomhet etter «pussygate», som det har blitt hetende, var reaksjonen her hjemme. De aller fleste, undertegnede inkludert, ristet på hodet, noen ble forbannet og andre rystet.

Bortsett fra et lite segment. De som befinner seg langt til høyre. De som muligens har sett på Trump som redningen. At de nå endelig skal få sin redde, hvite mann i Det hvite hus.

Det dreier seg om hvite «gubber» av begge kjønn. Redde for det meste de ikke kjenner fra før. Mest av alt frykter de innvandring. Ikke fra Sverige, de jo vært i der en rekke ganger, eller England. De er jo som oss. Frykten for folk med mer pigment i huden enn oss.

Invasjon kaller de det. Har de i tillegg en annen religion er panikken total. De må virkelig ikke komme hit! Ingen har så liten selvtillit på vegne av fedrelandet og våre egne verdier som ytre høyre.

I den senere tid har de også vist et meget interessant engasjement for kvinnesak. Disse nyfrelste feministene som fnyser av «muslimenes» kvinnesyn og rystes dypt inn i sjelen når en muslim antaster en vestlig kvinne i folkemengden. De er altså så engasjerte i dette at de ikke ser annen råd enn å stenge grensene for disse fremmede som er brune i huden og har en annen religion.

Dette er jo selvsagt et rørende engasjement for den norske kvinne.

Men akkurat når det gjaldt «pussygate», fikk pipa fra nyfeministene på ytterste høyre en helt annen lyd. Da var det ikke måte på hvordan alt skulle tones ned. Bare «garderobepreik, det var bare gutta som tuller litt» osv.

Saken er at de, til tross for sine vakre ord om kamp mot diskriminering i muslimske miljøer, er godt under middels interessert i viktige kvinnesaker som kvotering, likelønn også videre. Blir en kvinne voldtatt av tre norske menn på skiferie i Hemsedal er også medlidenheten fraværende. Er det en utlending involvert skal du derimot få se på harmdirrende patos.

Kvinnesak er blitt et gigantisk vikarierende motiv for det egentlige målet. Et mål de deler med nevnte Trump: Hold de fremmede unna. Kampen mot diskriminering er evig og den er viktig, ikke minst i religiøse miljøer, deriblant det muslimske, men gamle, redde gubber er kun måtelig interessert i kjernen. Selv om hijab og burkiniforbud engasjerer dem voldsomt.

Man kan tenke seg om det var venstrepolitikeren og muslimen Abid Raja som hadde blitt eksponert på lydbånd på lignende måte. Tilgivelsene og forklaringene hadde vært ikke-eksisterende. Jeg syns jeg kan høre dem: Det finnes ikke moderate muslimer!

Vi kan alle le av amerikanerne og deres moralisme, men prøv å tenke tanken på en ti år gammel tape med Støre der han forteller at «begynner og kysse dem» og «bare tar dem på fitta». Han hadde antakelig vært ferdig som leder i AP.

Ville de samme folkene som forsvarer Trump kalt det samme ordene fra Jonas Gahr Støre, selve Satan i deres øyne, litt uskyldig griseprat med gutta?

Men dette var ikke en muslim, ei heller den forhatte lederen i Arbeiderpartiet. Det var i stedet en som deler deres oppfatninger. En hvit, gammel, intolerant gubbe som vil bygge mur mot Mexico (der de brune bor). Da er det ikke måte på.

Det muslimfiendtlige nettstedet Document.no postet flere artikler blant annet en med tittelen: «Var det så ille?». Nettstedet kaller det «mannfolkprat» og «sexprat». Carl I. Hagen (72) kalte det en «privat gubbesamtale, som vi alle har vært med på». Han skal ha poeng for ærligheten, grisen.

Jeg har selv oppholdt meg i mange forskjellige miljøer. Fra det såkalt besteborgerlige, til diverse musikkmiljøer, studentmiljø og jaktlag. Jeg har vært truckfører på Mack, fisker i Finnmark, dørvakt på Blå Rock og gamle Roger’s/Hawk i Tromsø, lastebilsjåfør i Bergen og byråkrat i fylkeskommunen.

Jeg har, for å si det mildt, hørt og sett mye rart. Både fra andres og egen munn. Sånn er det. Jeg har også sagt nok av dumme ting blant «gutta» selv. Det er riktig at det av og til er en egen sjargong.

Men jeg har aldri hørt noen skryte av at de begår overgrep. Det Trump sa var at han tvinger seg på kvinner, at han tiltvinger seg intimitet og tafser på dem, når han selv vil.

Det Trump snakker om er straffbare overgrep grunnloven vår fordømmer. Sett en muslim i Trump sitt sted og vurder om Document.no eller Carl I. Hagen ville vært like tilgivende.

Men for Trump gjøres det et unntak blant de påtatte nyfeministene på den ytterste høyre ø. Det var bare gutta som pratet og lo litt av overgrepene som en av dem likte å begå. Pyttsan, litt krafsing på fitta har da aldri drept noen.

Hykleriet er grenseløst. Kanskje det er bra. For det viser for all verden at de som faktisk engasjerer seg på ordentlig for kvinners rettigheter ikke kan forvente mye drahjelp derfra.

Den samme gjengen som elsker å gi inntrykk av å bry seg om kvinners rettigheter i fremmede kulturer, der kvinnekampen er mange hundre år bak vår egen, avdekker dessverre ofte de samme middelalderske holdninger straks det er en av deres andre som forfekter dem.

Det er ingen grunn til å forstå eller relativere overgrep mot kvinner; verken når det begås av muslimer, kristne, satanister, sosialdemokrater eller liberalister, eller om det skjer i Norge, USA eller Saudi-Arabia.

Og nå er jeg lei av å høre på grisepratet fra både Trump og Carl I. Hagen. Takk og lov viser ferske meningsmålinger at de begge sliter i fortjent, selvpåført motvind.

«Jeg var Island»

Publisert i iTromsø, 30 juni, 2016.
 Tegning: Odd Klaudiussen, iTromsø

 

Fra sidelinja

Som barn på 70- og 80-tallet var det én ting som var like viktig som cowboy-figurer, lekepistoler og tyve minutter daglig med barne-TV. Fotball.

Vi spilte fra morgen til kveld. En gang i uken så vi tippekamp. Siden min eldre bror holdt med Liverpool, gjorde jeg også det. Så enkelt og så greit.

Helten var Kenny Dalglish. Jeg elsket Kenny Dalglish. Verdens beste spiller. Den tettbygde skotten var nøyaktig slik jeg ville bli. Sjefen på laget.

Etter hvert begynte jeg som alle andre i organisert fotball. Som fyllingsdalsgutt ble det Fyllingen som fikk æren av å få den kommende Kenny Dalglish på laget. Det var bare et hinder i veien for min fotballkarriere: Jeg var ikke spesielt god. Ikke den dårligste, men helt klart ikke noe god.

Jeg var blant annet et og et halvt hode høyere enn mine medspillere, noe som man skulle tro var en fordel. Dessverre hadde jeg koordinasjon som en bøtte med poteter. Det var armer og bein overalt. Jeg var i tillegg mager og litt blodfattig, så kondisjonen var heller ikke den beste. Det var absolutt intet ved Ketil Steigen som minnet om Kenny Dalglish.

Så jeg havnet på venstrevingen. Venstrevingen var den plassen de dårligste spillerne ble plassert for å gjøre minst mulig skade. Men vi hadde gode trenere den gangen. Gode på den måten at de så alle spillerne. Vi fikk alle spille og vi hadde det alle gøy. Jeg elsket å spille for Fyllingen.

Hvert år dro laget på turnering. I 1987 skulle vi til den sagnomsuste Etne-cupen. Lite visste jeg da jeg sa farvel til mine foreldre på fergekaien, at jeg var på vei mot min Island-opplevelse.

Kampene i Etne gikk bedre enn forventet og vi kom videre fra gruppespillet og til semifinale. Jeg var med på den måten at jeg fikk mitt kvarter med spilletid hver kamp. På venstrevingen.

Semifinalen ble magisk. Det var 0–0 til langt ut i andreomgangen. Uvanlig resultat for så unge lag. Vi slet. Motstanderne var gode. Som vanlig satt jeg på benken, og sammen med mine medbenkeslitere heiet jeg laget fram. Så skjedde det. Det utrolige.

Bestemann på laget, kapteinen, fikk et kakk i fjeset fra en motspiller og begynte å blø neseblod. Det var ingen bønn. Han måtte av.

Trenerne så fortvilet på hverandre. Sveipet med blikkene over benken, så på hverandre igjen, nå enda mer fortvilet. Så sa den ene, nesten med beklagelse i stemmen: «Ok Ketil! Du må inn!»

Jeg var sjokkert. Inn for kapteinen? Jeg måtte ha hørt feil. Men denne dagen ble jeg tydeligvis regnet som den minst dårlige på benken. Det var ikke snakk om noe omorganisering av laget, jeg ble satt rett inn på en plass spillere som meg aldri skulle spille. Sentral midtbane.

Min gode venn kapteinen overrakte meg til og med kapteinsbindet fra sine blodige hender i det han sjanglet av banen. Jeg kikket på det med ærefrykt før jeg skjelvende trakk det på overarmen og lett fortumlet løp ut på banen.

Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre og hjernen jobbet på høygir. Det eneste jeg tenkte var «løp». Midt på midtbanen betød at hele banen var mitt område. Ikke sånn småjogging langs venstresiden fram og tilbake til motstanderens hjørneflagg som jeg var vant til.

Så jeg løp. Jeg løp og løp. Plutselig fikk vi tak i ballen og den ble sendt fremover. Ut på høyrekanten til der en av våre beste spillere regjerte. Og hva gjorde jeg? Jo, jeg løp. Jeg løp langs midten av banen, mens høyrekanten løp nedover og nærmet seg dødlinjen.

Og da. Da kom øyeblikket som sitter brent i den hjernedelen som lagrer mitt begrensede antall absolutte triumfer i livet.

Han kikket opp. Så etter medspillere. Den eneste som hadde vært med på løpet var meg. Ante jeg en skuffelse i blikket hans? Jeg vet ikke, men jeg var uansett på vei inn i sekstenmeteren, nesten til straffemerket da innlegget kom.

Som i sakte film kom det, langs bakken, direkte mot meg. Ballen trillet perfekt imellom motstanderens back og midtstopper. Alt lå til rette for at jeg skulle fomle det til og bomme på ballen. Men denne gangen, akkurat denne gangen traff jeg perfekt.

Ballen klistret seg fast til innsiden av foten og jeg smelte til. Jeg husker motstanderens keeper slengte seg. Men forgjeves. Han var sjanseløs. Ballen dundret i mål. Tiden sto stille. Jeg snudde meg og så noe jeg aldri hadde sett før.

Alle mine medspillere løp mot meg. De kastet seg over meg. Klappet og klemte meg nær sagt overalt. Min magre, bleke og hengslete kropp falt over ende med hele laget oppå meg. Det var ville tilstander.

Men det aller beste var at da jeg så bort på benken jublet trenerne like mye. De hoppet opp og ned og veivet med armene i luften. Jeg var matchvinner i semifinalen i Etnecup.

Finalen tapte vi 4-0, så vidt jeg husker. Jeg fikk starte kampen som venstreback og ble byttet ut i pausen uten å ha vært noe særlig borti ballen. Men den semifinalen. Den glemmer jeg aldri.

Det ble aldri noe annet enn en benkesliter av meg. Og noen få år etter, da vi var blitt så gamle at laget skulle toppes, var jeg ikke i nærheten av å nå førstelaget. Jeg ble som mange andre henvist til oppsamlingsplassen på 2.-laget.

På det tidspunkt var jeg for lengst komfortabel med at noe Kenny Dalglish-kloning ble jeg aldri. Så jeg sluttet i fotball med lett hjerte. I flere år så jeg aldri en fotballkamp. I studietiden ble min interesse vekket til live igjen og kjærligheten til Liverpool blusset opp igjen.

I dag minnes jeg min egen fotballkarriere med glede. Godt kameratskap og flotte kamper både fra benken og som venstreving uten særlig ballkontakt. Men med flinke trenere som tok vare på både talentfulle og talentløse. Håper det fortsatt er slik.

Men jeg glemmer aldri en ettermiddag i Etne i 1987. Da! Da var jeg Kenny Dalglish. I minst fem minutter.

Så da jeg nesten 30 år etter satt i sofaen med min kjære og så dommeren blåse av kampen, og islendingene hadde banket England, og kommet seg videre mot absolutt alle odds, tenkte jeg at jeg vet akkurat hvordan dere har det nå.

Dere har det akkurat som en tolvåring hadde det på i semien i Etne-cup i 1987. Ingen trodde dere kunne gjøre det. Ikke dere selv en gang. Men dere gjorde det. Og alle elsker dere.