Slutt å bagatellisere seksuell trakassering.

Nå har jeg også sett meg lei på #metoo-kampanjen som har herjet i månedsvis.

Jeg skjønner jo at jeg går i baret med å skrive om det selv, men det får stå sin prøve.

De siste månedene har kvinner stått frem, enten på vegne av seg selv eller andre, og det har i mange tilfeller fått konsekvenser for de som trakasserer.

Ikke bare kvinner har tatt bladet fra munnen. TV- og radiopersonlighet Aleksander Schau klarte nærmest egenhendig å endre milliardkonsernet TV2 sine rutiner for rapportering av seksuell trakassering.

Det er ikke denne delen av #metoo jeg er lei av. Tvert imot. Dette må fortsette. Få av oss er upåvirket. Mange av oss har også tatt noen lengre blikk i speilet enn før de siste månedene og kanskje spurt oss selv: Hva med meg? Har jeg noen gang gått over streken? Bra det også.

Men noen elefanter som rører rundt i glassbutikken blir det jo alltid.  Eller dinosaurer er kanskje rette betegnelse i denne sammenheng. Dinosaurer i alle aldre.

Noen mener at må folk roe seg, andre fremholder at gamle gubber fra en annen tid nærmest bør frikjennes for grisete oppførsel av nevnte grunn. Atter andre avslører sin egen hjelpeløshet ved å hevde at nå går det ikke an å sjekke opp kvinner lenger. Det gjør det. La meg understreke det.

I et kommentarfelt jeg nylig kom over leste jeg et innlegg fra en tidligere dørvakt. Han fortalte at han i jobben hadde opplevd å bli både kysset og sleiket i fjeset. Hans edlere deler var også blitt klådd på uten samtykke. I samme kommentar ble det fremholdt av mannen at han ikke hadde følt dette som skremmende eller hatt noen traumer grunnet dette i ettertid.

Han tok det heller med godt humør, og lo litt av det hele. Hans konklusjon var dermed at det handlet litt om hvordan man tar det også. At det måtte gå an å se litt stort på det, liksom. Det gjorde jo han.

Det er her det går av sporet alt sammen. Jeg har selv jobbet som dørvakt. I en tiårsperiode brukte jeg stort sett hver helg på å stå i døren på diverse steder i Tromsø og Bergen. Jeg har opplevd alt denne dørvakten nevner. Klåing, sleiking og diverse tilbud fra kvinner med ofte skyhøy promille.

Jeg har, med rette, heller ikke følt noe behov for å benytte meg av #metoo på bakgrunn av dette. Det nemlig noen gedigne forskjeller her. Forskjeller som vi snarest mulig bør ta innover oss.

Jeg var aldri redd for at pågående, berusede kvinner med ufyselig oppførsel skulle utsette meg for grov vold og voldta meg etterpå. De utgjorde ingen fysisk trussel for meg. For mine kolleger og meg selv var disse opplevelsene noe vi flirte av. En kjærkommen kilde til komiske historier vi fortalte til egen og andres forlystelse over en øl etter stengetid.

Det #metoo handler om er noe helt annet.

Se for deg at den som klår er dobbelt så sterk som deg, og stadig mer irritert over at du ikke gir ønsket respons. Stadig sintere. Du vet hele tiden at et tenkelig utfall er at han blir voldelig. Faren for at klåingen fra en fysisk sterkere, aggressiv person kan ende i seksuelt overgrep er absolutt til stede.

At dette er en ganske alvorlig tilleggsbelastning er kanskje ikke så vanskelig å tenke seg. At det kan få ettervirkninger for offeret er også lett å forstå.

Og, ja, det finnes selvsagt menn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Og ja, det er kjempealvorlig. Et seksuelt overgrep mot en mann er like ille som mot en kvinne. Og selvfølgelig finnes det en rekke menn som har helt relevante ting å fortelle om i denne sammenheng. Det er ikke de vi diskuterer. Disse vil ikke bagatellisere andres opplevelser.

Vi snakker om deg som innbiller deg at du vet hva det dreier seg om fordi en dame klødde deg på pikken en gang, og det var det. Du synes derfor det er mye syting fra kvinnene som bruker #metoo som en ventil til å endelig fortelle.

Så slutt å bagatellisere seksuell trakassering. Slutt å påberope deg erfaring på området, hvis det er dette du bringer til torgs. Det er ikke det samme. Ubehagelig? Ja vel, men ikke det samme som den store majoriteten av dem #metoo handler om.

Som et kjent, forhenværende sportsanker ville sagt det: Ha en trakasseringsfri jul.

Reklamer

Skal vi tåle en film om Utøya?

Nå kommer spillefilmene om 22. juli, vårt nasjonale traume. Hvordan forholder vi oss til det?

Jeg husker ikke datoen, men det var tidlig sommer 2011. Jeg var på vei til barnehagen for å hente guttungen. Siste dag før en etterlengtet ferie. Klokken må ha nærmet seg halv fem, for han var blant de aller siste som ble hentet.

En hyggelig ung barnehageassistent møtte meg, vi utvekslet noen få ord, jeg ønsket henne god sommer, tok med meg guttungen og kjørte av gårde. Vi skulle kjøre sørover fra Vadsø. Helt til Danmark. På veien skulle vi ta oss god tid. Min kone, ungene og jeg. Herregud det skulle bli bra!

22. juli 2011. Sammen med et felles vennepar var vi i dyreparken i Kristiansand. Herlig. Mens jeg satt i den berømte tømmerrennen for fjerde gang den dagen fikk jeg en tekstmelding. Eller rettere sagt et nyhetsvarsel fra Tv2: Eksplosjon i Oslo.

Utover ettermiddagen ble det klart hva dette var. Og da meldingene fra Utøya kom, ble det tatt til et ytterligere, forferdelig nivå.

Ut på ettermiddagen måtte vi kjøre. Vi skulle til Hardanger til mine svigerforeldres landsted. Med radioen på, og med ungene plassert i baksetet med mini-TV-er med hodetelefoner, kjørte vi. Vi skulle overnatte på et sommeråpent høyfjellshotell på veien.

Vi kom dit ut på kvelden. Stemningen kan best beskrives som merkelig. TV-ene i resepsjonen sto på, masse folk, men utenom lyden fra TV-ene var det stille. Vi sjekket inn.

Morgenen etter fortalte nyhetene om over 90 drepte, (senere nedjustert til 77). Stemningen i frokostsalen på hotellet var nærmest absurd.

Nesten ingen pratet sammen, men mange blikk møttes og vi ristet megetsigende på hodet til hverandre. Det ble et eller annet slags fellesskap oppe i den merkelige situasjonen.

Dagene gikk og vi satt klistret til TV-skjermen og sosiale medier. En annen ting jeg husker godt var at jeg var sint og at tanken noen minutter alene med gjerningsmannen streifet meg mer enn én gang. Jeg drømte til og med om det mens jeg sov.

Taler og minnesammenkomster munnet ut i altfor, altfor mange begravelser. I Vadsø, der vi bor, var det to døde. Det viste seg at den ene var den blide barnehageassistenten jeg hadde sagt god sommer til bare noen uker tidligere.

Det er «mitt» 22. juli. Noen verdenshav fra dem som mistet noen av sine, som utover natten ringte sin sønn eller datter uten å få svar og til slutt måtte innse at svaret aldri ville komme.

Jeg kan kanskje lure meg til å tro at jeg kan sette meg inn i det, men det kan jeg ikke. I min familie har folk så langt dødd av naturlige årsaker. Heldigvis. Trist, men noe helt annet enn å bli frarøvet sin øyensten på Utøya.

Likevel, selv med min distanse til tragedien: Det går nesten ikke en dag uten jeg på en eller annen måte tenker på det som skjedde. For dem som sto midt i det må det være uutholdelig fremdeles, og antakelig for all tid.

Nå kommer det mange nok fryktet: Det skal lages spillefilm om 22. juli. Det er nettgiganten Netflix som har sikret seg rettighetene og budsjettet ryktes å være på 20 millioner dollar.

Fra før er det kjent at regissør Erik Poppe er i gang med et annet spillefilmprosjekt om 22. juli. Til tross for at blant andre AUF-lederen har uttalt at det er for tidlig.

Allerede er det dannet aksjonsgrupper viet til å få stoppet filmprosjektet til Netflix. Vi må ha all mulig respekt og forståelse for dem som vil slippe å se en dramatisering av det som skjedde med deres nærmeste.

Det må være grusomt at noen utenfra skal fremstille de siste minuttene i en sønn eller datters liv som endte så tragisk, attpåtil for å tjene penger på det. Det må føles både vondt og unødvendig.

Men hva er alternativet? Alt som det kan lages film av og som det, la oss være ærlige, finnes et kommersielt potensial i vil på et eller annet tidspunkt gjennomføres. Akkurat som det er laget filmer av alle slags kriger, konflikter og tragedier, der etterlatte og pårørende finnes i hopetall.

Denne filmen skal bygges på Åsne Seierstads bok «En av oss». Det skal være norske skuespillere og det norske filminstitutt bidrar økonomisk. Her ligger det grunn til håp om at denne forferdelige dagen i Norsk historie vil bli behandlet med respekt og medfølelse.

Kanskje man heller skulle forsøkt å påvirke i stedet for å forsøke å stoppe? Klarer man det siste, vil det uansett bare være en utsettelse. Og hvem vet hva og hvem som vil lage film neste gang?

Denne gangen har man i hvert fall deltakelse fra folk som var her og opplevde dagen, som nordmenn. Der ligger det et velbegrunnet håp.

Det er forferdelig, men alle som ble drept av nidingen på Utøya og i regjeringskvartalet er blitt en del av vår felles historie. Mistet man noen, bodde man ved Utøya, er man høyst ufrivillig, blitt en del av dette. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å forholde seg til det. Hvor brutalt det enn høres ut.

Det er en del av vår felles arv og dramaet vil alltid lokke til seg utenforstående. Enten det er forskere, forfattere, filmskapere eller bare nysgjerrige. Ikke alle vil ha edle hensikter, men de vil forsøke seg likevel. Å stoppe dem er en håpløs oppgave.

Dramatiseringer av historiske hendelser kan man ikke unngå. Og dessverre er dramaets vesen slik at tragiske hendelser og voldsomme dramatikk har en ekstra appell. Vi kan ønske at det ikke er sånn, spesielt når vi selv var i sentrum for hendelsen, men det er sånn.

Desto viktigere er det at vi alle gjøre vårt for at minnet om de drepte, og det de døde for, æres. Jeg glemmer i hvert fall aldri den blide jenta jeg ønsket god sommer siste dag i barnehagen.

«Troms må evne å være kuen som husker at hun har vært kalv»

Sammenslåingen av Troms og Finnmark nærmer seg. Tromsø virker å ha velbegrunnet høy selvtillit. De er størst.

PUBLISERT:23 OKTOBER 2017 11:32

Posisjonen som giganten i det nye fylket er ikke truet. Den er selvskreven. Nær sagt uansett hva som måtte skje under forhandlingene. De har ønsket sammenslåingen velkommen og garantier om at ingen i Troms skal miste jobben er kvittert ut fra lokale politiske ledere.

Situasjonen i Finnmark er annerledes. Finnmark er parten som ikke ønsket sammenslåing. Finnmark dras etter ørene inn i dette. Bestemt med sylknapt flertall i Stortinget. I Finnmark diskuteres sammenslåingen både ved lunsj-og kjøkkenbordene. Svært mange er bekymret for fremtiden.

Stemningen i Finnmark blir ikke bedre av at politiske redaktører harselerer over Finnmarks angivelige besettelse av offentlige arbeidsplasser. Det er en merkelig og en helt tullete insinuasjon. Offentlige arbeidsplasser er viktige, og overhodet ikke en sovepute for utvikling og private initiativ.

I og med at Troms er det fylket i Norge med flest offentlige arbeidsplasser, tett etterfulgt av hovedstaden, kan man jo spørre seg om dette har vært en klamp om foten der?

Å forsøke å tegne et bilde av Finnmark som kun opptatt av offentlige arbeidsplasser, når man selv har «hue og ræva» full av dem er rett og slett noe man burde holde seg for god til. Byene, Tromsø inkludert, er selv helt avhengig av offentlig virksomhet. Hvorfor fremstilles det som «jamring og syting» når Finnmark ønsker å kjempe for sine offentlige arbeidsplasser, når det er nøyaktig det samme Tromsø gjør?

Som offentlig ansatt kulturarbeider siden 2009 er jeg selvsagt godt vant med at en del synes jobben min er meningsløs. Jeg har derfor en ironisk distanse til den slags uttalelser. Men at toneangivende aktører i Tromsø viser så liten innsikt når det gjelder hva egen by i stor grad er tuftet på, er jo litt trist. Ta universitet, sykehus og andre offentlige arbeidsplasser ut av Tromsø og se hvilke konsekvenser det får, ikke minst for privat virksomhet.

Det er jo en kjent sak, trodde jeg, at svært mye av den private aktiviteten er knyttet til det offentlige. Offentlig virksomhet genererer også private initiativ. Det offentlige er for eksempel en viktig kunde for private bedrifter i de fleste næringer. Og offentlig ansatte bruker lønnen sin lokalt. På alt fra snekkere til matvarer på den lokale, privateide butikken.

Å hevde noe annet enn at offentlige arbeidsplasser er viktig, ja, i mange tilfeller avgjørende, for private bedrifter fordummer debatten. Denne type enøyde analyser klarer vi oss uten og det er synd at folk med så liten evne til å se sammenhenger har hele aviser å boltre seg i.

Men det er ikke politiske redaktører som skal avgjøre dette. Det må være lov til å håpe at det blant forhandlingsdelegasjonen fra Troms finnes politikere med format nok til å løfte blikket. Dette er historisk, og Troms blir oppfattet som, og er, størst. Det er David og Goliat.

Om det blir David mot Goliat er i stor grad opp til delegasjonen fra Troms. Fra Finnmark sin side vil det dreie seg om å sørge for at Finnmark ikke blir et stykke jord utdelt til Troms fra Oslo, men et selvstendig fylke med folk som skal ha sitt å si også etter tvangssammenslåingen. Da er aktivitet, satsing og offentlige arbeidsplasser et helt avgjørende punkt.

Troms må evne å se at for å ta hele landet i bruk kan man ikke bare snakke om det: Man må gjøre det. Da er for eksempel det å legge fylkeshovedstaden til Vadsø avgjørende. Gjør man det viser man en offensiv og moderne tankegang.

Drar man alt av offentlige arbeidsplasser ut av østfylket og erstatter dem med tomme honnørord om hvordan man skal utvikle landsdelen, er den lykkelige sammenslåingen over før den har kommet i gang.

Honnørord har Finnmarkingene hørt før. Den gang kom de fra lenger sør. Finnmarkingene har lært seg at det som leveres er det som betyr noe, og at lovnader ofte er tomme ord. Tromsø har også hatt sine kamper med Oslo. Få sørpå trodde på ideen om at et universitet i Ishavsbyen kunne ende med annet enn en annenrangs filial. Men Tromsø stod på sitt, og har gjort alle spådommer til skamme. Nå er det Finnmark sin tur.  Da må Troms evne å være kuen som husker at hun har vært kalv.

Det er altså historie som skal skrives, og historien vil også dømme. Troms-delegasjonen sitter i stor grad med nøkkelen. Blir det hornmusikk og fest og et forent Troms og Finnmark når sammenslåingen skjer, eller blir det en bitter sammenslåing og starten på en endeløs rekke små og store konflikter?

Skal det bli en Willy Ørnebakks gate i Vadsø og/eller Hammerfest, eller skal forhandlingsdelegasjonen fra Troms bli noe finnmarksforeldre skremmer ungene sine med i årtier fremover?

Troms er og blir den ubestridte storebror. Ansvaret er stort og krever storhet. Det eneste vi har evig er vårt ettermæle.

Som det står i Håvamål: Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved.

Du trenger ikke være enig, men du kan gjerne lytte.

Støvet har begynt å legge seg på sosiale medier etter at Siv Jensen klarte å distrahere nasjonen bort fra nok et budsjett som belønner de mest privilegerte og strammer skruen enda litt til for de som allerede sliter.

Hva var resepten? Jo sørg for å bli avbildet i et dårlig indianerkostyme og spre det på sosiale medier. Vent, ca 10 minutter og et lite mini-ragnarock er på gang og alle gir blaffen i statsbudsjettet ditt.

Det var nøyaktig det som skjedde. Det vil si, ikke slik at de som fant kostymet respektløs ovenfor en allerede plaget urbefolkning fikk være «krenket» som det heter, på egenhånd. Nei, ganske snart var de som absolutt ikke følte seg krenket i solid flertall. «Alle» følte behov for å fortelle at nå fikk det være nok krenkorama. Slapp à litta, og herregud for et syt.

Til og med toneangivende professorer så endelig sitt snitt til å rette pekefingeren mot Jensen-kritikerne. Fortellingen ble vel egentlig at de fleste var enige om at nå fikk det være nok syt. Rart hvordan folk som endelig får en anledning til å være enig med Frp ser så lettet ut.

Personlig er jeg vokst opp med cowboyhatter, indianerfjær, lekerevolvere og plastikk-tomahawker. Så jeg reagerte heller overhodet ikke. Men jeg er ikke finansminister, folk gir nok blanke i hva jeg har på meg. Det jeg imidlertid er, er en hvit, mann i begynnelsen av førtiårene med hus, garasje, båt og SUV.

Hvorfor i all verden skulle jeg føle meg krenket? Dessuten: Hvor mange urfolk fra Amerika bor i Norge? Det blir neppe noe ramaskrik av dette der borte heller.

Jeg registrerte imidlertid at en hel del fra vår egen urbefolkning ikke syntes noe særlig om dette. Hva kan det komme av? Antagelig det faktum de har kjent latterliggjøring, karikering og mobbing for den de er og det de tilhører på kroppen.

Så kom jeg på en sak i 2009. Det kritikerroste samiske bandet Adjagas var hyret inn for å spille på et arrangement i regi av matvarekjeden Kiwi i Tromsø. I troen på at de skulle på en spillejobb møtte de opp og ble møtt av øldrikkende Kiwi-ansatte iført grønne, åpenbart parodiske «samedrakter» produsert i Kina.

Det viste seg at dette var et «artig» stunt fra ledelsen. Alle i publikum skulle feste og høre på Adjagas iført Kiwi-grønne samedrakter. Og før du sier «Herregud. Det var en fest! Såpass må de tåle», så husk på «bunadspolitiet».

Eller da Listhaugs rådgiver ble avbildet med rompa godt plassert over det norske flagg. Han måtte be om nåde på sosiale medier etterpå. Legg så til det nevnte faktum at samene har vært undertrykt og diskriminiert i årtier.

Og til slutt: Se for deg Adjagas, et seriøst band som jobbet målrettet for å ta vare på og spre samisk kultur, som i sine kofter skal opptre foran et publikum som samtidig parodierer dem. Det minner mest om gamle tiders sirkus: Kom og se! Vi har ekte samer!

Adjagas avlyste konserten. Selvsagt gjorde de det. Og Kiwi sentralt beklaget etterpå.

Jeg skjønner at mange tenker at en finansminister i indianerdrakt må være innenfor. Siv Jensen sin indianerdrakt er selvsagt ikke så respektløst som KIWI-stuntet. Men jeg har respekt for dem som tenker annerledes. Fordi jeg skjønner at personer som selv har opplevd mobbing og diskriminering på grunn av opphav på kroppen har en helt annen forståelse enn meg.

Derfor skriver jeg ikke et innlegg om at «nå må folk ikke være så krenkbare». Jeg respekterer at for mange minner dette dem om annen, kanskje langt verre episoder.

Etter å ha bodd i Finnmark siden 2009 og blitt kjent med og arbeidet med mange samiske kulturaktører har jeg nok utviklet en helt annen forståelse enn jeg hadde før. Jeg skjønner derfor at for andre kan det virke svært sytete å reagere på dette.

Siv Jensen kommer seg nok fint unna. Kanskje hun til og med styrker sin posisjon. Og kanskje folk glemmer statsbudsjettet? Tilbake står de som reagerte med merkelappen fra sør: Dølle folk uten glimt i øyet.

Vel, jeg er ikke enig i det.  Vi er alle formet av hvor vi kommer fra. For mange fremkalte Siv Jensens kostymestunt minner om intoleranse og mobbing av samer, for andre ble «blackface» –humoren en sammenligning. Dessuten: Det er lov å mene at noe ikke er morsomt, uten at de som mener det er morsomt trenger å føle seg krenket av den grunn.

Så kan man saktens spørre seg om det var lurt av sametingspresidenten å ta opp hansken her. Det er jeg usikker på, nettopp fordi såpass mange som åpenbart ikke er fiendtlig innstilt til samer har reagert negativt på kritikken.

Men som sagt: Jeg er en hvit privilegert mann som aldri har blitt diskriminert i hele mitt liv. Når det gjelder hva som er sårende for urfolk, velger jeg for en gangs skyld å lytte. Jeg trenger ikke være enig, men jeg lytter.

Er Russland farlig, og er finnmarkinger dumme?

Russland er farlige, hører vi stadig på nyhetene. Helt sikkert ikke uten grunn. Likevel synes det å være en utbredt holdning i Finnmark, spesielt i øst, at russerne ikke er noe å være redd for. Hvorfor er det i så fall slik?
Publisert 11 oktober, 2017 i iTromsø.
Tegning av Odd Klaudiussen 

Tegning av Odd Klaudiussen

Finnmark, høsten 1944.Tyskerne jages ut, men det koster. På veien ødelegger de så mye de klarer av infrastruktur. Finnmark brenner. Befolkningen tvangsevakueres, men mange motsetter seg den tyske ordren og finner skjul i primitive gammer og gruveganger. I hælene på tyskerne kommer befrierne. Det er ikke US. Army, Royal Air Force eller Fremmedlegionen.

Det er heller ikke den norske hær. De er alle opptatt andre steder. Det vil si, den norske hær, det lille som finnes av den, ligger i trening langt utenfor krigssonen.

Befrierne heter ikke Sam og Jack. De heter Vladimir og Piotr. Det er den sovjetiske røde armé som med frigjørernes rettferdighet ruller over den norske grensen. I årevis har de sloss mot tyskerne bare noen solide steinkast fra Kirkenes. Litza-fronten var lenge det verste frontavsnittet å være på. Her kjempet de. Nazister mot kommunister. Frem til russerne omsider kom på offensiven var frontavsnittet ved Litzsaelven, det med høyest antall falne.

Fremdeles finner man falne soldater i dette området. Litza-monumentet ligger her. Ved veien mellom Storskog og Murmansk. Sjelden kommer man hit uten at det er friske blomster ved det mektige monumentet. Dette betyr noe. Mye for russere, og for finnmarkinger. Hvor ofte har man hørt om dette sørpå? Jeg tror ikke Litza-fronten ble nevnt med ett ord gjennom hele skolegangen min. Dette vet finnmarkingene. De har følt ignoreringen på kroppen.

Da jeg for noen år siden var på jobbtur i Murmansk, så jeg en konsert med Ola Bremnes i byen. Konserten ble gjennomført med tolk. Dette ble gjort slik at tolken før hver låt fortalte om hva sangen handlet om. Ola Bremnes fremførte så låtene på norsk. Interessen var tydeligvis stor, for konsertsalen var stappfull.

Det var russere der i alle aldre, fra ungdommer til folk som antagelig hadde opplevd krigen. Da Bremnes skulle spille sangen «Blå fuggel» forstod jeg hvor levende krigen er i det russiske folk den dag i dag. Tolken fortalte at denne sangen handler om en russisk krigsfange i Nord-Norge.

Noen barn smugler mat til ham, utsultet som han er i fangeleiren. Som takk får de en liten blå fugl i tre han har smidd i fangenskapet. Historien får en tragisk slutt da han etter et rømningsforsøk nådeløst henrettes med nakkeskudd. «Bare fuggelen din skal møte våren», synger Bremnes.

På slutten av sangen spilles et ørlite utdrag av den russiske klassikeren «Kalinka». Sangen (som altså ble sunget på nordnorsk i Murmansk) fremkalte voldsomme reaksjoner. Folk gråt, og da mener jeg ikke en to-tre stykker, men anselige deler av salen. Og applausen etter denne låten var ikke bare øredøvende. Folk reiste seg, tørket tårer og nikket megetsigende til hverandre.

Selv skal jeg innrømme at jeg måtte tenke på fårepølse og kneippbrød for å holde følelsene i sjakk.

Ja, nevnte opplevelse i Murmansk er selvsagt bare en digresjon. En anekdote. Ikke kvalifiserte ytringer fra skrivebordene på utenrikspolitisk institutt eller utenrikspolitiske analyser fra mer eller mindre kvalifiserte journalister, men dette sier noe om virkeligheten på bakken. Kjærligheten er dyp. Russerne har, i motsetning til våre andre allierte, levert.

Riktignok var Marshall-hjelpen etter krigen viktig, men den kom med forpliktelser og den kostet ikke blod. Tusenvis av russiske soldater ble drept i Finnmark i 1944. Tusenvis. De ble drept i kampen for å befri Finnmark fra nazistene. Murmansk var for mange partisaner i Finnmark det samme som London var for motstandsfolk sørpå. Det var utstrakt samarbeid. Skytteltrafikk over grensen med bokstavelig talt livet som innsats.

Partisaner fra Finnmark fikk sine instruksjoner fra Moskva. Sovjetunionen var en alliert. Hitlers hær forblødde i stor grad foran Stalingrad. Etter krigen endret forholdet mellom Sovjet og oss seg brått, og de som hadde slåss for å befri fedrelandet sitt ble mistenkeliggjort og uglesett. Max Manus, Kjakan og Oslo-gjengen ble heltene.

Rettmessig, selvsagt. Men hva med motstandsfolkene i Finnmark? De ble gjenstand for mistenkeliggjøring og hets fra sør. Så ille var det at kongen bad om unnskyldning for behandlingen de fikk. Men ikke før i 1992. Før den tid ble manges liv ødelagt.

Når regjeringen har bestemt at Finnmark skal slås sammen med Troms, er det viktig å ha historien klart for seg. Jeg er selv fra Bergen og folk spør meg ofte: Hvorfor er finnmarkingene så russervennlige? Journalisten Kjetil Stormark «avslørte» for en tid tilbake at PST angivelig var bekymret for finnmarkingenes lojalitet.

Jeg er mer bekymret over den mangelen på innsikt en slik oppfatning viser. Finnmarkingene er ikke dumme. De vet at Russland er mye mer enn Murmansk. Finnmarkingene vet også at bare noen kilometer fra grensen har Russland en ganske formidabel militær styrke.

Nylig har de utvidet og modernisert den tidligere humpete veien til Norskegrensen. Det er ikke slik at de tror at russerne ikke kan bli en trussel. Men finnmarkingene har hukommelsen i orden. De vet hvem som rykket inn, befridde dem og trakk seg ut. De vet også hvem som mistenkeliggjorde dem etterpå.

Og de ser at regjeringen legger ned forsvaret i nord. Kapasiteter flyttes sørover. Heimevernet reduseres kraftig og deler av det legges ned. Er det rart man lurer på hvordan Finnmark skal forsvares i en krigssituasjon? Er det Finnmarks 300 elgjaktlag som skal ta støyten i tilfelle invasjon?

Uansett hvor avgjørelsene tas: Finnmark har noe unikt. De har et vennskapelig forhold til naboen, basert på gjensidig respekt. Det snakkes og samarbeides på tvers av grensen. Det jobbes for å holde på det gode forholdet. Barentssekretariatet i Kirkenes gjør en fremragende innsats.

Mens Russlands forhold til vesten for øvrig forverres, tviholder man her oppe, på begge sider av grensen, på vennskapet. Tiden som allierte under krigen holdes i live, ikke minst i skåltalene i Murmansk. Jeg har selv holdt en. Dette har en verdi.

Denne verdien kan gå tapt dersom fylkessentrum, statlige arbeidsplasser og annet av nasjonal karakter flyttes til Tromsø, slik mange nå ivrer for. Man kan ikke annet enn å oppfordre til å løfte blikket. Se hva som er bygget her. Forstå historien og forstå hva et avfolket Øst-Finnmark, uten offentlig nærhet med Russland, vil bety for naboskapet.

Det er fremdeles slik at Russland og Norge aldri har vært i krig med hverandre, men det vil være naivt å tro at en nedbygging av Øst-Finnmark, der makten flyttes til Tromsø, ikke kan få svært negativ innvirkning på den nærheten som finnes her borte.

Dette er noe som også må bringes inn når viktige avgjørelser skal tas. Ribber man Øst-Finnmark for offentlige arbeidsplasser, risikerer man ikke bare avfolkning, men i kjølvannet av det risikerer man også tiår med opparbeidede relasjoner mellom folket i nord. Og det er muligens noe nasjonen Norge ikke bør gjøre slik situasjonen er i dag.

Det velinformerte nettstedet Barents Observer omtalte nylig en rapport fra det russiske militæret der faren for en militær konflikt med NATO på Svalbard omtales. Det er viktigere enn noen gang med aktivitet i Øst-Finnmark. Her har vi åpne kanaler mot øst som holdes ved like på daglig basis. Nedbygging av dette vil være helt hodeløst.

Forholdet til naboen er et spørsmål om nasjonens sikkerhet. Det er for viktig til at det kan overlates til smålig, politisk dragkamp i andedammen.

«Med Stig Jakobsen som forhandlingsleder ville det fort blitt brudd i forhandlingene og muligens væpnet oppstand i østfylket»

Bulldoser: Spaltist Ketil Steigen (innfelt) mener Tromsø bør være et vennlig lokomotiv, ikke en bulldoser. Illustrasjonen tilhørte iTromsø-redaktør Stig Jakobsens kommentar om at Vadsø var et dumt forslag som hovedstad i det nye fylket.

Publisert i iTromsø den 22.september, 2017

Det er rart med det, når man leser en kommentar fra folk man liker, som man er rivende uenig i, går man igjennom tre faser.

Først lurer man på om man har misforstått. Så blir man irritert. Etter hvert blir man overbærende. Når det gjelder Stig Jakobsen er jeg midt imellom fase to og tre. Så da passer det sikkert bra å skrive noe nå.

Det er jo ikke spesielt gøy at stedet jeg bor på blir omtalt som en blindtarm av avisen jeg er gjestekommentator i, men som en mann som ikke akkurat legger fingrene imellom selv, lar jeg det fare.

En blindtarm er en del av kroppen som man enten ikke merker noe til eller skjærer bort om den blir plagsom. Dersom man mener at Vadsø bare et fjordhåll i Øst-Finnmark for spesielt interesserte, befolket av mediokre byråkrater som ikke fikk jobb i selveste Ishavsbyen, er vel beskrivelsen treffende. Men sånn er det jo ikke.

Jeg tror at vi alle skal være glade, uansett om befinner oss her eller der, for at Stig Jakobsens rolle er redaktør og ikke forhandlingspart. Da ville det fort blitt brudd i forhandlingene og muligens væpnet oppstand i østfylket.

Det påstås at det ikke har rot i virkeligheten at Vadsø kan lykkes som fylkeshovedstad. Årsaken synes å være kjøttvekt. I Tromsø bor det like mye folk som i hele Finnmark. Omtrent. Jo da. Det er korrekt. Da bør vel de også få ha de styrende organer der? Det sier vel seg selv.

Nei. Det er det motsatte som er tilfellet. Tankegangen iTromsø-redaktøren fremviser er nøyaktig den samme som distriktene opp gjennom hele historien har måttet slite med fra Oslo. Ikke minst Tromsø. Byen har slåss mot denne tankegangen i alle år og kjempet seg opp til å bli et utdanningssentrum og en by med både ekstremt spennende forskningsmiljø og næringsliv. Tromsø behøver ikke å bli fylkeshovedstad.

Finnmark, derimot, behøver dette. Det bør Tromsø tenke over. Dette er nemlig også i Tromsøs interesse. Tromsø må vokte seg vel for å bli et mini-Oslo som suger til seg alt. Tromsø bør åpne opp, være en inkluderende storebror.

Er Finnmark et stykke jord Tromsø fylkeskommune har fått utdelt fra Oslo eller skal det utvikles og løftes slik at vi sammen kan bli en kraft å regne med? Ingen liker å bli dradd etter ørene. Heller ikke Finnmarkinger. Husk at etter sammenslåingen vil vi fremdeles på papiret være den regionen med færrest folk. Dere trenger også Finnmarkingene når Oslomakten skal temmes.

Det er synd å si det, Jakobsen. Men når hovedargumentet for å legge «hovedstaden» til Tromsø er antall hoder blir det smått og gammeldags. For ærlig talt: Er det noen som tror at Tromsø vil lide under at Vadsø blir regionhovedstad? Selvsagt ikke.

Tromsøs posisjon er urokkelig. En magnet for aktivitet. Fylkeshovedstad eller ikke.

Jakobsen uttrykker stor bekymring over hva som vil skje når Vadsø som regionhovedstad møter giganter som Trondheim, Stavanger og Bodø. Til det er det bare å si at Vadsø-beboere til stadighet møter folk fra byene. Det går greit. Vi er allerede fylkeshovedstad for Finnmark og det er ikke slik at vi møter opp med luen i hånden når vi møter «byfolk». Vi er altså i 2017. Ikke 1817.

Hva angår kompetansenivået i Vadsø, som også er en kilde til bekymring for redaktøren, kan jeg si følgende: Det finnes intelligent liv i fylkesadministrasjonen i Vadsø også. Det er nok å nevne at selveste meg jobber der. Dermed burde det ankepunktet være ryddet av veien.

Jakobsen har merkelige nok ikke har fått med seg at man i dag har hjelpemidler som telefon, e-post, lyd/bilde-kommunikasjon i HD-kvalitet, og fly som kan frakte en dit man skal på kort tid. De få gangene man absolutt må møtes ansikt til ansikt kan man f.eks. dra Tromsø-Vadsø om morgenen og være hjemme til middag. Det er ikke slik at man må sende beskjeder via kurer på hesteryggen, eventuelt reinryggen.

At Vadsø er Finnmark sin fylkeshovedstad i dag betyr ikke at Vest-Finnmark ikke blir hørt. Politikerne har makten. De setter rammene. De bestemmer. Og politikerne kommer fra hele fylket. Ikke minst de store byene som Hammerfest og Alta.

Slik vil det selvsagt bli i den nye regionen også. Storbyene trenger ikke bekymre seg. At Tromsø vil bli styrt av en gjeng byråkrater fra Vadsø om fylkeshovedstaden legges dit er rent oppspinn. Rett og slett bare tull.

Når det gjelder nærheten til Russland er visst det også et meningsløst argument fordi det etter redaktørens mening handles lite med Russland og fylkeshovedstaden risikerer å bli erobret i forbindelse med en russisk invasjon. Til det er det vel å si at vi håper kraften og de gode ideene fra Troms skal bidra til å styrke samarbeidet som vi tydeligvis er så dårlige på her oppe. Sammenslåingen skal vel gjøre oss alle bedre?

Og skulle det komme en russisk invasjon som Jakobsen åpenbart er bekymret for, har vi antakelig en verdenskrig å håndtere. Om fylkeshovedstaden er plassert her eller der vil da være et relativt uinteressant tema.

Skal man oppnå balanse må man forrykke den. Husk at sammenslåingen skjer med tvang. Finnmark ønsker ikke dette. Skal man i tillegg flytte all makt til Tromsø er dette prosjektet dødt før det begynner og Kystopprøret man har sett til nå vil bli for en flau bris å regne.

Tromsø har alt å vinne på å innta en forsonende holdning i forhandlingene, slik at vi kommer oss igjennom dette på en ordentlig måte. Hvis man opptrer som Columbus med glassperler og speil, og samtidig ribber Finnmark, vil man fort oppdage at dette var en veldig, veldig dårlig idé.

Nå skal det forhandles med Finnmark. Et Finnmark som er tvunget inn i forhandlingene. Her bør Tromsø være det vennlige lokomotivet, Ikke ødelegg alt ved å være en bulldoser.

Gutten de glemte

Publisert i Feedback, 9.juni 2017

 

Etter hvert kom jeg over en lengre dokumentar som jeg faktisk ikke hadde sett før. Jeg er på ingen måte ekspert innen musikkhistorie. Jeg anser meg selv som muligens litt mer opptatt av musikk enn gjennomsnittet, men ikke noe mer. Kunnskapen er relativt sjangersnever. Så at jeg fant en dokumentar om Woodstock jeg ikke hadde sett før er ingen bombe.

Uansett. Jeg ble liggende å se på den en stund. Like før fingeren min møtte skjermen for å «reise videre», kom lyden av et helikopter på filmen og en ung, hvit fyr med verdens største afro sto i forgrunnen. I neste scene dukket den samme mannen opp på scenen.

Sammen med et par musikere sitter han på scenen med kassegitaren på fanget og begynner å spille. Og jeg vet ikke om det er morgenstemningen på søndag, eller hva det er, men to tanker slår meg umiddelbart. Det ene er at dette var en fantastisk låt, og det andre er hvorfor i all verden har jeg ikke hørt denne før? En tredje tanke, som følger like etterpå er: Hvem faen er dette?

Bert Sommer. Navnet står på skjermen, men jeg kan ikke huske å ha sett det før. Bert Sommer.

Jeg hører låten et par ganger til. Den heter Jennifer og er en folkaktig kjærlighetsballade. Ikke vanligvis min kopp te, men jeg hører jo at dette er forferdelig bra. Og tanken slår meg. Med alt det rælet som får kjempesuksess, hvorfor er ikke dette en all-time hit? Hvorfor er det ikke gjort hundrevis av coverversjoner?

Jeg finner snart en annen låt på YouTube. Det er Bert Sommer som gjør sin versjon av Paul Simon sin udødelige klassiker «America». Det viser seg at denne også sto på spillelisten hans på Woodstock Og jeg stusser enda mer. Versjonen er, med hånden på hjertet, den klart beste jeg har hørt. I tillegg har han rett og slett kuttet ut mellompartiet som jeg aldri har likt.

«Laughing on the bus, playing games with the faces…» osv. Uten det fremstår låten mye sterkere og mørkere. Med Trump i Det hvite hus passer det perfekt også i 2017. Genialt trekk.

Hva har egentlig skjedd, eller kanskje mer riktig; hva har ikke skjedd her? Dette må jeg finne ut av. Jeg går løs på Google. Jeg finner etter hvert en noe uklar og broket historie om Bert Sommer. Gutten de glemte.

Det er ikke lett å finne historien om Bert Sommer. Riktignok har han en Wikipedia-side. Men den er sterkt begrenset. Det finnes også en tribute-side der det står mye, men denne siden er en ren hyllest til livet hans, med fokus på talentet. Ellers finnes det noen artikler som stiller litt de samme spørsmålene som jeg, uten å besvare dem så veldig godt.

Det som følger nedenfor er et forsøk på å sy sammen det jeg har funnet. Nerdene der ute vil sikkert finne mange uklarheter og kanskje også feil, men det får stå sin prøve. Dette er ikke en leksikonartikkel, men et forsøk for å fortelle noe om denne musikeren som jeg aldri hadde hørt om. Selv om han var på Woodstock.

Bert Sommer ble født 7. Februar 1949 i Albany, New York. Han oppholdt seg rundt omkring i musikkmiljøet der og ble etter hvert kjent med Artie Kornfeld, en av skaperne av Woodstock. Sommer må åpenbart ha gjort inntrykk på folk. På denne tiden spilte han i det nyskrevne, senere legendariske stykket «Hair» i New York.

Hans gigantiske afro ble brukt som bilde på plakaten. I denne utgaven av «Hair» spilte også den langt mer kjente Jennifer Warnes. Etter sigende skrev Sommer låten «Jennifer» til henne. Etter relativt kort tid – litt over en sesong – hoppet han av, eller ble tatt av. Det er uklart.

 Uansett. Som en av få ukjente artister ordnet Artie Kornfeld, som nå jobbet med Sommer, han en spillejobb. På Woodstock. Den ukjente Sommer ble flydd inn med helikopter. Woodstock var kaos. Arrangørene hadde ikke kontroll på særlig mye. Heller ikke hvem som skulle åpne festivalen. Faktisk fikk Sommer tilbudet. Men 20 åringen var så nervøs at han avslo å gå først på scenen.

Det burde han sikkert ikke gjort, men foran scenen sto 300 000 mennesker og dette var Sommer sin debut med egne låter foran publikum. I stedet gikk Ritchie Havens på og gjorde seg udødelig gjennom låten «Freedom». En låt han improviserte der og da, basert på negro-spiritualen «Motherless child».

Så var det Sommer sin tur. Sammen med noen innleide musikere gikk han inn på scenen, satte seg ned med beina i kors og begynte sitt sett. Dessverre finnes det begrenset med film fra konserten hans. Bortsett fra den helt fantastiske «Jennifer», som gjorde at jeg fattet interesse for denne fyren, ligger det et dårlig lydopptak av konserten på YouTube, men du må lete litt før du finner det.

Ifølge vitner leverte Sommer en fantastisk konsert. Etter sigende fikk han Woodstocks eneste «standig ovation» etter fremføringen av «America», ja, klassikeren skrevet av Paul Simon. På det svært dårlige lydopptaket kan man registrere ordene «that was the rather magnificent Mr. Bert Sommer», etter han har gjort ferdig settet sitt og går av scenen.

At Sommer leverte et dritfett sett på selveste Woodstock synes alle å være enige om. Paul Simon selv skal ha uttalt at Sommer sin versjon av «America» er den eneste han har hørt som er bedre enn originalen. Litt av en scene å debutere på. Alt burde ligge til rette for braksuksess.

Men, dessverre. Mennene i dress og slips hadde allerede da makten i musikkindustrien. Sommer var signert av tidligere nevnte Kornfeld, som jobbet i Capitol. Men hvem var det som fikk kjøpe rettighetene til live-opptakene? Jo, det var Warner. Dermed ble Bert Sommer, signert på et konkurrerende selskap, utelatt fra både plate og film. Det må ha vært knusende for ham å se artister før og etter ham på scenen på Woodstock bli stjerner.

Sommer var ikke alene om å bli utelatt fra filmen. Det var det flere som ble. Noen også etter eget ønske. Men for Sommer var dette helt ufrivillig.

Til tross for dette tilbakeslaget virker det utrolig at Sommer forsvant ut i glemsomheten. Talentet var jo der. Men etter hvert, når man setter sammen bildet, kommer det et, om enn utydelig, bilde av en person som ikke hadde det så greit. Det virker tydelig at rusen tok mye ut av ham. Ser man på utviklingen i låtkvaliteten, virker det åpenbart at han ikke var blant dem som skrev bedre etter inntak av rusmidler.

 

I et intervju han gjorde, på en lokal-tv-kanal fra slutten av 80-tallet, forteller Sommer om livet sitt. Intervjuet er gjort i et sparsommelig studio der han selv og intervjueren sitter i hver sin plaststol. Sommer drikker øl og virker en smule bedugget. Intervjueren røyker sigg og har en lett hånende, men likevel vennskapelig tone.

Når man ser dette intervjuet, blir alt litt klarere. Sommer var åpenbart blakk etter Woodstock. Det ble gitt ut noen album uten at det solgte noe særlig. Han fikk heller ingen drahjelp fra Woodstock, siden ingen visste at han hadde spilt der. Husk! Dette var før internetts tid. Var du ikke med på platen eller filmen om Woodstock, var det som om du ikke hadde vært der.

Sommer hadde imidlertid en liten hit. Singelen «We’re all playing in the same band» solgte 420 000 kopier og snek seg inn på Billboard-listen (48. plass). Senere fikk han jobb i et show på amerikansk barne-TV. Ikke drømmejobben, men på det tidspunkt hadde han, ifølge seg selv, 2 dollar i lomma. Barne-TV-jobben ga ham muligheten til å tjene 20 000 dollar. Men også her ble han bare med én sesong.

Etter det ble det mørkere for Sommer. I dette eneste intervjuet jeg har funnet av ham snakker han om at «Hollywood was killing me. It was morderous», og at han surret rundt fra 70-74 og på nytt 79-83. At det blant annet er stoff, muligens psykisk sykdom, kanskje begge deler, det dreier seg om, kommer relativt klart frem.

Bert Sommer ga til sammen ut fire album. Etter Woodstock skjedde det mye rart på den kunstneriske fronten. Albumene står ikke i stil med det han leverte på Woodstock. Stadige stilskifter. Fra en røff kassegitarbasert folksinger til en grell Barry Manilov-kopi på sitt siste album. Diamantene er der, men de er få og antallet er synkende utover 70-tallet.

Med noen unntak er den unge mannen fra Woodstock vanskelig, ofte umulig, å finne igjen på platene. Etter å ha hørt igjennom mye av materialet hans er det ikke lenger så vanskelig å forstå at det ikke ble noe særlig av karrieren. Det er mye svakt, mye av det høres, selv med tanke på tiden det er spilt inn i, litt umoderne.

Folk-sjangeren ble mindre populær utover 70-tallet. Det er muligens derfor Sommer prøvde seg på mer svulstig Barry Manilow-aktig musikk. Det gikk ikke. Og han sier selv i intervjuet at den siste platen floppet helt. Om det var ham selv eller dårlige rådgivere som famlet slik er vanskelig å si.

Hva som ville skjedd med Sommer dersom han hadde fått sin velfortjente plass på Woodstock-skivene, eller i den berømte dokumentaren, kan man bare lure på. Men når man ser på hva mange andre av Woodstocks-artistene fikk til etterpå, er det lett å tro at ting kunne sett annerledes ut for unge Sommer.

Det må ha vært blytungt å se alt glippe. Han er ikke alene om denne skjebnen. Men like fullt er det trist.

Så hvor ender historien om Bert Sommer?

23. juni 1990 dør Bert Sommer, bare 41 år gammel. Ifølge den korte Wikipedia-siden hans er dødsårsaken en lang kamp mot «resipatory illness». Et annet sted, på nettstedet IMDB.com er «liver decease» oppnevnt som årsak. Andre steder på nettet spekuleres det i at det egentlig handlet om AIDS. Men det er høyst spekulativt.

Bert etterlater seg blant annet et lite knippe godlåter fra starten av sin karriere, en større mengde forglemmelige mediokre låter, samt en autogenerert FB-side med 1483 likes og en kort Wikipedia-side.

Og som om det ikke kunne blitt mer trist. To anekdoter til slutt: Når Woodstock-monumentet ble laget, og plassert ved stedet der festivalen fant sted, var det ett navn som ingen tenkte på å hugge inn: Bert Sommer. Og når et magasin mange år etter trykker et foto med Sommer, og musikerne Bert hadde leid inn som backingmusikere på Woodstock, er det ingen som skjønner hvem Bert er. De klipper ham bort fra fotografiet før bladet går i trykken.

Men her er hva Artie Kornfeld skrev om Bert Sommer i boken «The pied piper of Woodstock»: Berts opptreden passet perfekt inn i linjen mellom Ritchie Havens «Freedom» og John Sebastians låt «Younger Generation». Og selvsagt Country Joe MacDonalds protest mot krigen. Bert Sommer skulle blitt anerkjent på samme som enhver av de andre superstjernene som spilte på Woodstock.

Galgenhumor er en god medisin mot selv de største nederlag. Sommer skal ha sagt dette i et intervju om Woodstock: Ja, jeg var med på de to virkelig store kulturbegivenhetene i 60-åra. Woodstock og Hair. Det og en billett vil gi deg adgang til undergrunnen i New York!

La oss håpe hans gode venn Victor Kahn, som senere lagde den nevnte tribute–nettsiden til Sommer, har rett når han sier: Bert var uheldig. Han visste selv at han var dyktig, men han var sikker på at han var utsatt for en forbannelse. Han var en følsom type. Jeg tror det plaget ham voldsomt, men han snakket aldri om hvordan han ble utnyttet og han hadde et godt liv.

Jo eldre jeg blir, jo mer har jeg blitt overbevist om at tilfeldigheter ofte styrer livet mer enn ferdigheter. Bert Sommer er et eksempel i den tragiske enden av skalaen. Men den 15. august 1969 leverte han et fantastisk sett på en gård ved småbyen Bethel, New York. På Woodstock-festivalen. Det kan ingen ta fra ham.

Bert Sommer 2.png